Den stumme gutten

Helt siden han var liten, har Shahab trodd at han var dum. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål og snakket til ham på azeri, en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene omkring seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror at han er stum, og fetteren Khosrou stempler ham derfor som «idiot», mens faren skammer seg over å ha et «tilbakestående» barn. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel – når han ødelegger storebrorens ting, tegner på farens bil eller kaster en murstein fra hustaket og ned i hodet på farmoren. Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær, og søker tilflukt særlig når moren reiser bort for å besøke sine gamle foreldre.
Storebroren Arash er den kloke og skoleflinke i familien. Når Shahab observerer og sammenlikner farens forhold til storebroren, begynner han å tro at «snille» og «flinke» barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som han selv derimot, de som er «slemme», må være sine mødres sønner. I siste instans er det bestemorens forståelse som gir ham motet til å snakke.
Romanen er blitt svært godt mottatt av iranske lesere, ikke minst på grunn av forfatterens dyptgående kunnskaper innenfor psykologi og pedagogikk